sábado, 17 de noviembre de 2012

HANS BØRLI [8437]






Hans Børli
Hans Børli (Nació el 8 diciembre 1918 y murió el 26 agosto 1989) fue un poeta y escritor noruego, que además de sus escritos trabajó como leñador toda su vida. Nació en Eidskog, en el sudeste de Noruega, cerca de la frontera de Noruega con Suecia. Fue enterrado en la iglesia Eidskog .

Publicaciones

Poesía

1945: Tyrielden ("Pine Passion")
1948: Villfugl ("Wild Bird")
1949: Men støtt kom nye vårer ("But Spring Would Always Come")
1952: Likevel må du leve ("Still There is Life")
1954: Ser jeg en blomme i skogen ("When I See a Flower in the Forest")
1957: Kont-Jo ("Timber Joe")
21/10-1958:Dagene ("Days")
1960: Jeg ville fange en fugl ("I Wanted to Catch a Bird")
1962: Ved bålet ("By Campfire")
1964: Hver liten ting ("Every Little Thing")
1966: Brønnen utenfor Nachors stad ("The Well by Nachor")
1968: Når menneskene er gått heim ("When Humans Have Gone Home")
1978: Dag og drøm ("Day and Dream")
1969: Som rop ved elver ("Like Roars by Rivers")
1970: Isfuglen ("The Ice Bird")
1972: Kyndelsmesse ("Candlemas")
1974: Vindharpe ("Wind Harp")
1976: Vinden ser aldri på veiviserne ("The Wind Never Beholds the Pathfinder")
1979: Når kvelden står rød over Hesteknatten ("Evening Red over the Horse Hummock")
1984: Frosne tranebær ("Frozen Cranberries")

Prosa

1946: Han som valte skogen ("He Who Chose the Forest"), novel
1949: Det small et skott ("A Shot was Heard"), novel
1951: Sølv og stål ("Silver and Steel")
1953: Under lomskriket ("The Cry of the Loon"),
1987: Tusseleiken (fortellinger og skisser)
1988: Med øks og lyre. Blar av en tømmerhuggers dagbok ("With Axe and Lyre. Sheaths of the Diary of a Lumberjack"), autobiography
1991: Smykket fra slagmarken ("Gem from a Battlefield"), novel

Otros

About Hans Børli:
1998: Syng liv i ditt liv. En biografi. ("Sing Life in Your Life.- A Biography.")
In Translation:
We Own the Forests: And Other Poems, sixty of Børli's poems in a parallel Norwegian-English edition, translated by Louis Muinzer
Cesta lesy, 43 of Børli's poems in a parallel Norwegian-Czech edition, translated by Petr Uhlíř

Premios y reconocimiento

1970: Premio de la Crítica Noruega de Literatura
1971: Nominado para el Premio de Literatura del Consejo Nórdico de la colección de poesía Isfuglen
1972: Premio Dobloug
1974: Fundación Mads Wiel Nygaard
1982: Premio de Honor Fritt Ord.





ESCRIBIR POESÍA 

Decididamente, no: no es difícil escribir poesía - 
es imposible. 
De lo contrario, ¿crees que habría insistido en ello 
durante más de 40 años? 

Intenta, intenta 
ponerle alas a una piedra, intenta 
seguir el rastro de un pájaro 
en el aire. 

[Versión al castellano: Jesús Jiménez Domínguez]





TREET SOM VEKSER OPP-NED

Drømmen er et tre
som vekser opp-ned:
Røttene festet i himmelen, 
fine rothår suger
sær grokraft
fra moldmørket mellom stjernene, 
mens kronen brer ut sine greiner til
en hvileplass for fuglene
i menneskehjertets uendelige rom. 

det jordnæres kontakt med det uendelige...




DAGEN ER ET BREV

Gangstaupa tvers over gransnaret
fram til postkassa ved riksvegen
står alltid oppgått og åpen: 
Alle snøfall tråkket ned
av riflete gummistøvelsteg, alle skygger
slitt som ei golvrye, hvert
segl av nattgammel kingeltråd
brutt-
Ennå venter du. 
På hva-?
Dagen er et brev som aldri kommer. 

Har vi ikke alle noe vi aldri gir opp å vente på, nedtråkkede stier vi aldri klarer la gro igjen, uansett...


TRANESKRIK

Langt innpå øde myrer
skriker ei trane.
Nå som dagen allerede sturer
mot første snøfall
skriker ei trane
så skurrende kaldt og vilt
som hadde fuglen
ei skarp froststjerne
iset fast i strupen.

Og jeg veit med meg sjølv at
dette skriket
vil alltid komme til å følge meg,
alltid,
fordi den skaskøtne flyttfuglen
holder til i vegløse ødemarker
djupt inne i meg.

ikke alle tør vi vedkjenne oss vår tranefugl



MINNENE

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare,
et eneste blakt lite strå
fra sommeren ifjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets 
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Ta vare på det tilsynelatende ubetydelige i hverdagen -en dag er det akkurat det du må lite på...



DUFTEN AV FERSK VED

Duften av fersk ved 
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for.
Duften av hvit, fersk ved 
i savatida om våren:
Det er som sjølve Livet går forbi
barbeint
med dogg i håret.
Den underlige nakne angen
kneler kvinnemjuk og blond
i stillheten inne i deg,
spiller siljufløyte
på knoklene dine.

Med tæle under tunga
leiter du etter ild til
et ord.

Og du veit, mildt som
sønnavind gjennom sinnet,
at ennå finnes det ting
å stole på i verden.



JUNIKVELD

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt 
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.



HOLD SINNET DITT MJUKT

- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.



DØDEN

Je har aldri tenkt meg døden 
som en kvil i kvite puter, 
der hvor sorg og stillhet rår bak 
lamperøde ruter.
Je har aldri tenkt meg døden 
som en tårevåt avskjed 
med et liv hvor sorg og sjukdom 
støtt må regnes med.

Je har tenkt meg døden slik som 
elgen faller i sin skog 
når den kvasse blyspiss-kula 
flerrer ragget bog.

Je har tenkt meg døden slik som 
aspa rød og trassig blør 
når de ville traner klager 
gjennom gylne dager 
på sin flukt mot sør.

Inga bleike sørgekranser, 
ittnå prat om - takk for alt! 
Bare gull på blåe høgder 
der hvor sola falt. 




ORD I NATTMØRKET

"Får du itte sova?"
"Nei ... Je ligger her og tenker på 
en kveld innpå skogen.
Ved Nestreia,
den puslete vesle skogselva, du veit. 
Det var en sammarskveld,
je steig-over på steinvaet
neafor den morkne dammen,
grimet og svart etter en hard dag med øksa.

Da la jeg hendene ihop tel ei skål 
og auste vatn i ansiktet på meg,
me´ småmorten spratt uti kulpen der
og lommen skreik i vatna nord på Jaralden.

Som jeg stiger opp på gangstien att
ser je no´ blått som lyser borti løgnet.
Det var to små blommer, du,
- dom stog og skalv i sønnavind
mellom viukjerra på elvlandet."

"To blommor i sammarskogen ...
Er dét nukk te stæla nattesømn frå deg?"

"Ja .... Je var ong den gangen.
Og hadde møtt DEG samma vår´n ...

Nå ligger vi her og lyer på haustvind,
og får itte sova, nåen tå øss." 




GLIMT

Da kjørekaren et øyeblikk 
slår av tenningen på sin digre Massey Ferguson 
hører jeg en rødstrupe låte i seg 
inne i småskogen. Den kjutrer stilt 
denne uendelige varsomme strofen 
som dufter av dogg og dag, 
håp som venter østafor fjella.
"Hør"....! sier kameraten min 
han snur øret mot lyden 
og lysner så rart i ansiktet. 
De gamle kalte den fugger;n der 
for Tiruklokka, han varslet i gråspellet 
på tiurleiken før i tida. 
Den gangen det ennå var.....

Der brøler stålkolossen igjen, 
jeg forter meg og får øreklokkene 
på plass, 
og røsker i startsnora på motorsaga, 
kaster meg heseblesende inn i arbeidet, 
hinker som en skaskøten hare for losen ,
foran den burende traktor-djevelen.

Et liv fratatt sin verdighet, 
hardt, rytmisk- som ord 
sammnsatt av bare konsonanter.

Hjertet stanger anstrengt 
oppe under strupeknuten: 
om to-tre år 
om to-tre raske år 
ligger du på skraphaugen
sammen med blinkende små skår 
av knust fuglekvitter. 




HENDENE

I mange og lange år 
var jeg en menig soldat 
i brødkrigens store birkebeiner-armé. 
Da var hendene mine alltid 
harde og ru, sprukne 
av økseskaft-slit og vinterkjøld, tunge tak i strid for føan. 
Men den gang kunne disse grovskapte 
griperedskaper av noen hender 
iblant åpne seg lykkelig 
og stryke varsomt 
over mjuk kvinnehud 
og lubne barnekinn. 
Nå 
er de samme hendene 
blitt mjuke og hvite, 
ja, reint silkeforet mjuke er de blitt 
av års ufrivillig innesitter-liv. 
Men kjærtegn? Nei, 
nå har disse hendene 
fått en lei tendens til 
å knytte seg, lukke seg hardt 
- rundt ingenting. 




DRØM

Men drøm din drøm 
Det er det eneste 
som kan verge dine øyne 
mot altfor nakne syner: 
Drømmen er blømmende lyng 
som skjuler dødens helleristninger 
på grunnfjellet i ditt sinn. 



DE DØDE

Når blomster på gravene 
skjelver sært i kveldsbrisen, 
da er det de døde selv 
som ånder på dem.
De døde går inn i vinden,
går inn i rommet mellom stjernene. 
Fjellene fjernt i vest 
lyser med en usigelig skjønnhet 
fordi de døde er i lyset. 
Og smilet om din elskendes munn 
skjelver i stjerneblått vemod 
fordi en død søster 
rører ved det.

Se på dine gleder! 
Det er aske på dem, 
- de er eddet ut av brennende hjerter 

og tilhører de døde 


No hay comentarios:

Publicar un comentario